Karelsk Bjørnehund

BAKGRUNN

Spisshunder har sin opprinnelse i sivilisasjonens utkantstrøk, der jakt og fangst har vært viktigere enn intensivt jordbruk. I enkelte område i Nord-Europa og Sibir har jegerne helt frem til våre dager hatt behov for allsidige hunder som fungerte som både jakt, vakt-, trekk- og pelshunder. Karelsk bjørnhund stammer fra denne spisshundgruppen, i likhet med alle elghundrasene vi kjenner i dag. Da nasjonalistiske vinder blåste over Finland på begynnelsen av 1900-tallet, gikk det historier om Karelens uforferdete hunder som med livet som innsats gikk imellom når den rasende bjørnen gikk til angrep på jegeren, som var bare bevæpnet med spyd. Interessen for slike hunder økte, og ble for første gang presentert på Finska Kennelklubbens utstilling i Helsinki i 1936 under navnet karelsk bjørnhund - for å understreke rasens bruksegenskaper. Under Vinterkrigen (1930-40) ble hele stammen utslettet i kjerneområdet i grensetraktene mellom Finland og Russland, men under Fortsettelseskrigen (1941-44) hentet finnene nytt blod i østlige Karelen som de okkuperte, før de måtte trekke seg tilbake. Av 60 hunder ble 43 plukket ut for å brukes til avl. To tredjedeler kom fra østlige Karelen. Standarden ble skrevet i 1943, og rasen godkjent av Finska Kennelklubben i 1946.

REGISTRERINGER

Etter annen verdenskrig økte rasens popularitet i Finland, og nådde en topp i begynnelsen av 1960-tallet – med over 1000 pr år. Registreringstall for 2004: Norge 33, Sverige 89, Finland 949, Danmark 21. Dessuten finnes noen få i Nederland, Frankrike og enkelte land i Øst-Europa.

JAKTHUNDEN

Allsidighet har alltid preget rasen, all-rounderen fra Karelen som jaktet på alt fra ekorn, mår og bisam til storfugl, elg og bjørn. Da det var lite bjørn i Finland etter annen verdenskrig, mens elgstammen vokste på 1960-tallet, gikk den over til å bli elghund. I begynnelsen var mange for pågående i kontakt med losdyret, men dette har bedret seg. Kareleren er kjent for sin store jaktlyst og raske søk, samt at den holder god kontakt med jegeren. De beste kan måle seg med toppene av de øvrige rasene. I Norge brukes den både som løs- og bandhund.

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Sammenlignet med norsk elghund, grå er den noe større: Mankehøyde for hannhunder: 57 cm, tisper 52 cm (+ - 3 cm). Kroppen er lengre og hasene lavere. Halen skal berøre kroppen, enten på siden eller på ryggen. Stumphale aksepteres. Fargen er svart med hvite tegninger på hode, bryst, hals, buk og ben.